Hessdalenlysene

Fra observasjon til undersøkelse

Et lys mot en mørk himmel kan virke enkelt å beskrive. Det hadde en farge, beveget seg i en retning og forsvant etter en viss tid. Men når beskrivelsen skal bli til en forklaring, oppstår spørsmålene: Hvor langt unna var det? Hvor stort var det? Beveget selve lyskilden seg, eller endret lyset bare utseende?

Disse spørsmålene er sentrale når vi undersøker Hessdalen. For å forstå saken må vi følge observasjonene fra vitnebeskrivelse til registrering og videre til tolkning. Et vitneutsagn, et fotografi og en fysisk forklaringsmodell gir ulike typer kunnskap. De kan utfylle hverandre, men kan ikke uten videre erstatte hverandre.

Vinteren da lysene ble et prosjekt

Ifølge Project Hessdalens tekniske hovedrapport begynte den moderne observasjonsbølgen i desember 1981. Prosjektet ble etablert 3. juni 1983. Vinteren etter rykket observatører ut med blant annet kameraer, radar og magnetometer. Feltarbeidet varte fra 21. januar til 26. februar 1984, med varierende bemanning. Hovedstasjonen lå på Aspåskjølen, der en campingvogn rommet mye av utstyret.

Rapporten beskriver 188 observasjonsrapporter. Prosjektet sorterte dem etter dokumentasjonskvalitet og hvor vanskelig observasjonene syntes å være å forklare. Forfatteren presiserte at vurderingene var subjektive. De 53 rapportene som ble behandlet som Hessdalsfenomenet, var et utvalg innenfor de 188 – ikke 53 observasjoner i tillegg. Teknisk hovedrapport, innledning og kapittel 3.1

Dette skillet har betydning. Antallet rapporter forteller hvor mye materiale prosjektet samlet, men ikke hvor mange hendelser som har én felles årsak. En klassifisering er et redskap for å organisere materialet. Den er ikke i seg selv en identifikasjon av lyskildene.

Hva kan et instrument fortelle?

I spektralanalysen fra 1984 var bare fire bilder gode nok til å vise et spekter. Rapporten drøfter svak eksponering og muligheten for kjente lyskilder. Den omtaler også 36 radarregistreringer, hvorav tre trolig ble sett som lys. Teknisk hovedrapport, kapittel 3.2 og 3.4

Spektroskopi deler lyset opp etter bølgelengde. Under gode måleforhold kan dette gi informasjon om hva som sender ut lyset. Men det krever at man kjenner instrumentets egenskaper og kan skille signalet fra støy og andre lyskilder.

Radar gir en annen type informasjon. Et ekko betyr at utsendte radiobølger har blitt reflektert tilbake. Skal ekkoet brukes til å forklare et synlig lys, må koblingen mellom registreringene undersøkes. At to instrumenter gir utslag omtrent samtidig, er et utgangspunkt for analyse; nøyaktig tid, retning og avstand avgjør hvor langt slutningen kan trekkes.

Et fotografi har tilsvarende grenser. Det kan dokumentere et lys i kameraets synsfelt, men uten kjent avstand kan det være vanskelig å bestemme lyskildens størrelse. Når hastighet eller energibehov beregnes, følger usikkerheten i avstanden med videre.

Dette er generelle måleproblemer, ikke et særskilt argument mot Hessdalen. De viser hvorfor dokumentasjonen rundt et bilde eller instrumentutslag kan være like viktig som selve registreringen.

Fra feltaksjoner til langvarig overvåkning

Undersøkelsene fortsatte etter de første feltaksjonene. I en fagartikkel fra 2010 beskrev Bjørn Gitle Hauge utviklingen med en automatisk forskningsstasjon fra 1998 og bruk av kameraer, spektrometre og radar i italiensk-norsk samarbeid.

Hauge tolket materialet som dokumentasjon av et lokalt lysfenomen. Sammendraget peker mot en forbrenningsprosess med en ukjent energikilde. Dette er artikkelens tolkning, og må leses som nettopp det: et forskningsbidrag som foreslår hva observasjonene kan bety. Det er ikke det samme som en ferdig dokumentert årsaksforklaring. Hauge, 2010

Automatisk overvåkning gjør det mulig å samle materiale over lengre tid enn en kort ekspedisjon kan. Project Hessdalens gamle nettsted har bildearkiver fra en rekke år og lenker til teknisk dokumentasjon av målestasjonen. Prosjektets stasjonsarkiv

Også slike samlinger må vurderes hendelse for hendelse. Hvor mye en registrering kan fortelle, avhenger blant annet av tidspunkt, eksponering, kameraretning, værforhold og om det finnes sammenlignbare opptak fra andre posisjoner.

Flere mulige forklaringer

Det er ikke gitt at alt som omtales som Hessdalen-lys, skyldes samme prosess. En god undersøkelse må kunne håndtere både hendelser som får en kjent forklaring, og materiale der opplysningene ennå ikke er tilstrekkelige.

I faglitteraturen diskuteres blant annet mulige feiltolkninger av astronomiske objekter, fly og billys, sammen med hypoteser om fysiske prosesser i luft og berggrunn. At en kjent lyskilde kan forklare én observasjon, løser ikke automatisk alle andre. Tilsvarende viser ikke en uavklart observasjon at alle vanlige forklaringer er utelukket. Paiva og Taft, 2010, innledning

Paiva og Taft foreslo en modell der radon bidrar til ionisering av luft og støv. Ladede støvpartikler inngår i en mulig mekanisme for lysende strukturer. Artikkelen presenterer dette som en hypotetisk støvplasmamekanisme. Paiva og Taft, 2010

En fysisk modell kan gi forskerne noe konkret å teste. For artikkelens vurdering er det avgjørende å skille mellom at modellen kan gjenskape visse egenskaper, og at den er knyttet til en bestemt hendelse gjennom målinger. Det siste krever mer enn en likhet mellom modellens resultat og en beskrivelse av et lys.

Hva forteller studien av berggrunnen?

I 2024 publiserte G. N. Vargemezis og medforfattere en geofysisk undersøkelse av Hessdalen. Gjennom seks feltkampanjer fra 2014 til 2019 samlet de rundt 5 000 målinger langs 67 profiler. VLF-metoden bruker elektromagnetiske signaler til å undersøke elektrisk ledende strukturer i grunnen.

Forskerne fant ledende soner som de i hovedsak knyttet til mineralisering. De foreslo også en mulig sammenheng mellom geologien, elektriske prosesser og lysfenomenene. Men selve forklaringsforsøket er uttrykkelig presentert som en foreløpig hypotese. Forfatterne understreker behovet for flere samtidige målinger av fysiske forhold og lys før en endelig tolkning kan gis. Vargemezis mfl., 2024, særlig kapittel 3–6

Studien gir dermed to ulike bidrag: målinger som belyser berggrunnens egenskaper, og en hypotese som kan undersøkes videre. Den dokumenterer ikke en sammenhengende årsakskjede fra en bestemt struktur i grunnen til en bestemt lysobservasjon. Det gjør ikke kartleggingen mindre relevant, men setter en grense for hva den kan brukes som bevis for.

Hva er fortsatt ubesvart?

For å komme videre trenger vi ikke bare flere fortellinger om det samme mysteriet. Vi trenger å kunne sammenligne konkrete observasjoner og spørre hvilke forklaringer de faktisk støtter.

En særlig nyttig registrering vil være en der flere instrumenter dekker samme hendelse, med tidspunkter og posisjoner som gjør det mulig å kontrollere sammenhengen. Like viktig er opplysninger som gjør det mulig å undersøke kjente lyskilder og gjenta analysen.

Tre spørsmål er særlig viktige når dokumentasjonen skal vurderes:

• Hvilke enkelthendelser har tilstrekkelig dokumentasjon til at andre kan etterprøve tolkningen?
• Hvilke egenskaper ved lyskildene er målt, og hvilke bygger på anslag eller forutsetninger?
• Hvilke observasjoner kan skille mellom de foreslåtte forklaringene?

En historie som fortsatt undersøkes

Hessdalen har en dokumentert historie med observasjonsrapporter, feltarbeid og vitenskapelige publikasjoner. Å ta denne historien på alvor innebærer både å lytte til vitnene og å undersøke grensene for det materialet kan fortelle.

Kildene vi har gjennomgått gir ikke grunnlag for å samle alle observasjonene under én påvist årsak. Store norske leksikons omtale oppsummerer også Hessdalen som et tilfelle uten en entydig forklaring. Det er en overordnet statusbeskrivelse, ikke en selvstendig vurdering av hver enkelt registrering eller av studien fra 2024. Tandberg og Vinje Tantillo, Store norske leksikon

At en observasjon fortsatt er uavklart, forteller først og fremst noe om hva vi kan slutte fra dokumentasjonen. Det er ikke i seg selv bevis for en bestemt, uvanlig forklaring.

Den mest interessante fortsettelsen vil være den som gjør en konkret hendelse lettere å forstå – enten forklaringen viser seg å være velkjent eller gir grunnlag for nye undersøkelser.